Guttetur til Østerrike!

Nå sitter jeg i Tyskland og tenkte jeg skulle lage et kort resonnement fra turen min til Østerrike med pappa, Anja og Sven. Vi hadde en utrolig fantastisk og ubeskrivelig tur som virkelig burde oppleves av alle! Jeg tenkte jeg kunne si litt om hver dag.

Fredag 13. februar
Anja og jeg hadde planlagt å stå opp klokka sju, og klokken sju (tro det eller ei) sto jeg i døra til Anja for å forsikre meg om at hun også var våken! Ikke verst til meg å være. Vi stod opp, spiste frokost og pakka ferdig, og ti over åtte var vi klar til å dra. Siden bussen ikke gikk før ni fant fornuftige Anja ut at hun kunne benytte tiden til å rydde litt på rommet. Litt over halv ni begynte vi å kle på oss og gå ned til bussen.

I Elverum hoppet vi av og fant min far med vondt i hodet i en grønn stor bil. Vi dro innom jobben til pappa for å tape kofferten til Anja med gaffa, og for å putte alt i baggen min opp i min fancy knæsj grønne koffert. I tillegg måtte selvfølgelig pappa en tur opp på kontoret for å finne en paracet, noe som Anja og jeg på forhånd kunne resonere oss fram til at ville ta omtrent 20 minutter, ettersom turen også ville bli fylt opp med litt daglig mobbing og snakking med kolleger.

Da alt dette endelig var gjort satte vi nesa mot Gardermoen, og jeg var så heldig at jeg fikk lov til å sitte bak rattet mens Anja sovna i baksetet. På Gardermoen sjekka vi inn, leverte spesialbagasje og gikk gjennom sikkerhetskontrollen før vi gikk til gaten. Der venta vi ikke så lenge før vi fikk gå ombord på flyet, og til forandring letta faktisk flyet til riktig tid.

Vel framme i Tyskland, etter litt krangel om hvor vi kunne finne ski- og snowboardutstyret vårt, møtte vi en blid Sven som fraktet oss trygt til Swetzingen. Her fikk vi servert taco, og etterpå pakket vi saker og ting inn i bilen, dusja litt og gikk for å få oss en kort natt søvn.

Lørdag 14. februar
Denne dagen startet kvart over fem ettersom det kun er Sven som kan kjøre bilen og derfor han som bestemmer avreisetiden. På auto fikk vi i oss litt mat og slepte oss ut til bilen hvor hvertfall Anja og jeg sovna ganske fort. På grunn av det dårlige været tok bilturen, som var regna til fire til fem timer, hele sju timer. Selv om det ikke plaga meg stort siden jeg stort sett sov.

Vi fant fram til leiligheten vi skulle tilbringe en uke i og som lå litt oppe i fjellsiden. Den var ganske liten med lite fellesareal, og Anja og jeg var så heldige å vinne det minste rommet med den smaleste dobbeltsengen, minste badet med minst dusj, minste TVn og kun ett lite skap. Så pakket ut av bilden og tok en tur ned i "byen". Det var i grunn ikke så mye å se på, bare sportsbutikk etter sportsbutikk og mange turister. Derfor gikk kom vi oss opp i leiligheten igjen, spiste litt mat og senere så vi på film mens Anja og jeg farga håret.

Søndag 15. februar

Vi våkna til strålene sol og ingen kunne vente på å komme seg ut i fjellet. Ved gondolen var det ganske lang kø og Anja følte seg plutselig litt dårlig, så pappa og jeg dro i forveien. Oppe på 3048 meter så vi alpefjell på alle kanter! Utrolig vakkert. Like etterpå kom også Anja og Sven, og vi begynte å kjøre. Fort fant vi ut at de røde bakkene ofte kunne karakteriseres som svarte, de blå som røde og de svarte som ... hvite? (etter Trysilmålestokk). Siden det blåste litt kaldt fikk vi kasta oss over til solsiden hvor det var helt fantastiske bakker! Vi kjørte rundt og jeg klarte ikke å ta inn over meg hvor vakkert det var.

Da vi var slitne etter å ha besøkt to topper over 3000 meter, slikket sol, drukket masse kakao og sust nedover bakkene kjørte vi hjem igjen. Der spiste vi Karis chiligryte som er utrolig god og jeg ble alt for alt for mett. Etterpå lærte Sven oss et terningspill hvor det man skal få 10000 poeng først, som viste seg å skulle følge oss gjennom hele oppholdet. Utover kvelden ble vi ganske trøtte etter en aktiv dag og gikk å la oss.

Mandag 16. februar

I dag var det ikke fullt så fint vær. Litt overskyet, men varmere enn forrige dagen. Vi kom oss opp i fjellene og tenkte vi skulle prøve ut et nytt område som vi ikke hadde fått testet forrige dagen. Dette viste seg å være et familieområde med mye skiskolekjøring, men likevel fint.

Sven og jeg hadde sikla på litt uberørt løssnø dagen før, og endelig fikk vi testet oss litt på siden av en løype. Fy fader det var gøy! Selvfølgelig skulle vi kjøre over en liten dump som man måtte ha fart for å komme seg over, noe jeg beregnet i kjøringen. Men plutselig kom jeg på et lite "hopp" som jeg ikke hadde beregnet, og for å holde seg oppe fra løssnøen må man ha litt vekt på bakre fot. Når da dette hoppet kom trykket jeg i tomme lufta, derfor gikk det litt galt og jeg datt. Så da måtte jeg se meg til å ta av meg brettet og kave med ut i den dype snøen mens de andre sto og lo. Men jeg skal fortelle deg at det er ikke særlig gøy når man er på nesten 3000 meter og oksygenet i lufta er mindre enn det jeg er vandt til. Jeg ble så andpusten at jeg datt sammen flere ganger! Men jeg skal innrømme at det var verdt det.

Mot slutten av dagen kom vi oss hjem, fikk tatt en ordentlig god dusj og dro på en restaurant like ved siden av, 's Pfandl. Det så litt stusslig ut utenifra, men var veldig koselig inni og de hadde veldig god mat. Etterpå dro vi hjem for å spille terningspill og slappe av.

Tirsdag 17. februar

Anja og jeg ble vekket litt senere fordi det snødde tett og var grått og kjedelig ute. Sven og Joppes idé var derfor at hun og jeg kunne bruke dagen på å lese på matteprøva vi skulle ha dagen etter vinterferien (ja, jeg veit, utrolig teit tidspunkt). Vi gikk med på det, og kom senere fram til at det var i grunn ganske smart ettersom jeg i alle fall fikk gjort alt jeg trengte å gjøre. Selvfølgelig ble også lesingen avbrutt flere ganger av terningspill og andre påfunn. Til slutt ble vi ganske lei matte og så derfor på en film før vi la oss.

Onsdag 18. februar

I dag hadde Sven og jeg planlagt å stå opp litt tidlig slik at vi fikk opplevd off piste-kjøring i løssnøen som noen av de første. Først fikk vi kjørt under en tomannsheis, og det var utrolig herlig med nesten en meter nysnø. Etterpå tok vi en annen heis opp og fikk testet ut en lang fjellside som da ikke var så berørt, men som mot slutten av dagen var helt oppkjørt.

Etter litt varme på tærne og lunsj så vi at en ny heis hadde åpnet, og måtte derfor innover for å finne mer uberørt snø som de nettopp hadde åpent opp heisene til etter at de gule flyvefiskene hadde utløst flere skred. Her satte Sven og jeg nye sport på tre nye steder i fjellsiden under noen skredgjerder hvor det var helt ubeskrivelig fantastisk å kjøre. Men når folk ser at noen andre har klart å kjøre der, må de også prøve, så ganske fort var det oppkjørt der også.

På kvelden i dag skulle det være Night Ski Show ved midtstasjonen til hovedgondolen. Dette hadde Anja og jeg litt lyst til å få med oss, så når Sven og Joppe dro tilbake til leiligheten dro Anja og jeg dit for å få i oss litt mat på restauranten og vente på at showet skulle begynne. På programmet sto det at det skulle starte halv seks, så halv seks var Anja og jeg ute, men ingen ting annet skjedde enn at de satte opp boder med varm vin, varme hunder og varm sjokolade.

Litt over seks begynte det å komme litt fler mennesker og etterhvert begynte de med noe akrobatikk på scenen. Det var i grunn ganske fascinerende, en stund, men i lengden ble det litt mye. Det ble pause og Anja og jeg gikk inn for å tine tærne. Der fikk vi den glede å kunne studere noen utrolig kule 12-13-14åringer som var veldig høylytte, hadde okkupert to store bord i tillegg til å sperre gangen når de måtte reise seg for å røyke. Hvem røyker vel sittende?

Da vi kom ut igjen hadde de startet på igjen med akrobatikken, noe som ikke var så spennende lenger, og hadde det ikke vært for at de skulle ha et ski show hadde vi nok dratt hjem igjen. Jeg begynte å bli uutholdelig kaldt på tærne, og metoder som å være overhyper med Anja, jogge rundt, hoppe opp og ned og spille trommer med tærne fungerte ganske dårlig. Endelig startet de å skyte opp litt fyrverkeri og skiskolelærerne begynte å kjøre i formasjoner og lignende. Dette var også litt fascinerende en stund, men når "spiker’n" sa at det var kvinnenes tur til å vise seg fram, og de gjorde akkurat det samme som mennene, bestemte Anja og jeg for å prioritere tærne. Da vi desperat hadde stukket de inn på en varm peisvegg i hvertfall ti minutter var det hele over, og vi dro hjem. Heldigvis var det lys i de nypreparerte løypene, og jeg for min del syns det var herlig å kjøre!

Vel hjemme gikk Anja for å legge seg siden hun hadde vondt i hodet og var sliten, mens Sven, Pappa og jeg tok noen nye runder med terninger før senga skrek på oss også.

Torsdag 19. februar

Vi ble vekka ti over sju fordi Sven og jeg ønsket å være av de første som fikk prøve ut et nytt område med nysnø som ikke hadde vært oppe dagen før. Anja var dessverre blitt sjuk og ble igjen hjemme. Gondolen, som det stod skulle starte ni, hadde allerede starta da vi var der kvart på, og da vi en time senere endelig hadde kommet fram til målet vårt så det ut til at snøen var blitt hard over natta og ingen hadde kjørt der tidligere. Likevel ville Sven og jeg prøve, og vi hadde tatt feil. Snøen var fantastisk og myk! Så når Sven og jeg hadde lagt de første sporene kom de andre etter, selvfølgelig.

Det var så mye løssnø der at jeg hadde ukas tryn. Jeg kjørte i litt passe fort, og da jeg skulle bremse fikk jeg litt for mye snø oppå brettet så jeg stupte frammover og plutselig var alt hvitt! Det gjorde ikke noe vondt, og Sven som hadde stått å sett på det hele sto litt lenger nede i bakken og begynte å rope på meg om det gikk bra, men jeg klarte ikke å svare ettersom jeg ristet av latter og ikke klarte å reise meg opp. Da jeg etterpå skulle kle av meg når vi gikk inn på cafeen raste det ut snø fra buksa, jakka, skjerfet, hjelmen og vottene.

Etterpå kakao, vann og kake tok vi gondolen opp på den tredje, siste og høyeste toppen over 3000 meter. Denne gikk kun til 3340 moh, så de siste 30 høydemeterne måtte vi gå selv. Oppe på toppen blåste det faktisk mindre enn i selve fjellet, og det var en fantastisk utsikt til alle toppene rundt.

Senere på dagen dro Sven ned for å ta seg litt av Anja og for å handle noen småting i sentrum. Pappa og jeg kjørte litt til, og mot slutten av dagen tok vi en ny løype på andre siden av fjellet vi aldri hadde tatt før. Samtidlig som vi kjørte gikk sola ned, noe som gjorde fjellene rundt utrolig vakre. Uheldigvis kom vi ut på på litt flat bakke, så pappa ble litt tider min personlige heis. Da vi kom hjem hadde vi vært ute i over sju timer, og begge var utrolig slitne. Jeg søkte tilflukt i senga mi ved siden av Anja hvor det viste seg at dyna mi var borte. Først skjønte jeg ikke hvor den kunne være, før jeg resonerte meg fram til at Anja hadde lånt den.

Til middag spiste vi spaghetti, og etterpå så vi på en film. Jeg var utrolig trøtt, så da jeg gikk for å legge meg gledet jeg meg til å sovne fort. Men da hadde Anja, som hadde ligget i senga hele dagen, selvfølgelig våkna, så vi lå og prata til jeg selvfølgelig ikke var trøtt lenger. Heldigvis klarte jeg å sovne etterhvert.

Fredag 20. februar

I dag snødde det igjen, men ikke like tett som sist gang. Vi tok en litt rolig morgen og jeg fikk med meg første omgang til det første kvinnelige VM i hopp noen sinne, på østerriksk TV riktig nok. Ved å se på disse menneskene som svevde rundt, og noen av dem hoppet jeg med tidligere, fikk jeg tilbake suget i magen om å komme meg ut for å fly igjen. Noe jeg dessverre ikke kan. Da første omgang var over og ei fransk jente på 13 år hadde imponert med å hoppe seg opp på en foreløpig 3. plass, fikk vi på oss klærne og kom oss ut. Jeg testet noen røde og svarte bakker før jeg suste ned for å få med meg andreomgang.

Jeg satte meg ned for å vente på rennet mens de snakka masse østerriksk jeg forstod lite av. Da jeg hadde sett de kommentere hopp og masse annet tull i førti minutter etter at andre omgang skulle starte, begynte de med langrenn! Gjett om jeg ble sint! Så jeg ringte pappa, og han sa han nettopp hadde fått melding fra Martin om at Anette Sagen hadde kommet på tredje, og at han ikke ante hvorfor det ikke hadde kommet noe. Jeg ble rimelig irritert og sendte en melding til Martin om når andre omgang hadde gått, og hvordan det gikk med den andre norske. Han fortalte at han ikke en gang viste at det skulle være noe renn, men at han hadde lest det på vg.no, og han fant heller ikke hvordan det gikk med de andre.

Irritert skiftet jeg igjen og rotet meg ut i bakken, som nå tåka delvis hadde spist opp. Jeg fant igjen Sven og pappa og vi kjørte litt og bakkene var egentlig utrolig fine. Etter et par turer her og der dro jeg for å kjøpe meg litt mat før vi dro tilbake til leiligheten. Vi hadde bestemt oss for å pakke og reise en dag før ettersom det antagelig ville være mer gunstig for Anja og at det var meldt dårlig vær dagen etter, noe som antagelig ville resultere i lage køer. Derfor dusjet og pakket vi og kom oss ut i bilen. I motsetning til turen til Sölden tok turen hjem kun 4 og en halv time, men matpause. Vi var i Am Leimbach 13 ett minutt over tolv. Da var jeg så trøtt at jeg gikk til sengs med en gang.

Lørdag 21. februar

Jeg våknet ganske tidlig og fikk til stor irritasjon ikke sove igjen. Etterhvert stod jeg opp og fikk servert en god lang frokost. Vi la over alle bildene vi tok i Østerrike på en minnepenn som jeg skulle ta med meg til Trysil slik at jeg får bildene på dataen min. Jeg var forresten ikke helt frisk, vondt i hode og hals. Men nå sitter jeg i alle fall her og skriver mens jeg hører fuglene kvitre, noe som er mest vanlig å høre om våren i Norge, men her i søre del av Tyskland er det ikke så veldig vinter. I natt reina det masse og det finnes ikke snø på bakken og gresset er nesten grønt. Heldigvis bare nesten.

Nå skal vi snart dra på PXen. Anja skal kjøpe seg iPod og jeg kan jo se om jeg finner noe spennende jeg og. I morgen reiser vi hjem og jeg er litt redd for at jeg har fått overvekt, selv om jeg ikke tar med meg stort mye mer hjem enn jeg tok med meg hit. Jeg vil for så vidt ikke hjem heller. Nå har jeg blitt skjemt bort i en uke med ferdiglagde middager, ikke noe oppvask og ikke noe stress, så det frister ikke å komme hjem til det motsatte. Likevel blir det godt å komme tilbake for å se menneskene jeg liker. Jeg tenkte å legge ut bilder og film fra Alpene på facebook, men blir nok ikke før jeg kommer hjem. Ses der!