lørdag 31. juli 2010

Søndag

Tim vekka meg opp tidlig, før soloppgang. Alt for tidlig og alt for kaldt, men vi måtte opp tidlig ettersom vi skulle møte den andre gruppa ved bilene halv elleve og vi hadde en totimers gåtur i vente. Vi fikk i oss litt te og senere litt frokost, og Tim fortalte han hadde hatt en hyene på 5 meters avstand stirrende inn i campen. Til slutt pakka vi sammen alle sakene og la av gårde mot start. Og selvfølgelig måtte vi krysse elva, og ettersom det var fryktelig tidlig var elva dødelig kald og føttene mine datt nesten av. Nesten framme ved slutten av turen gikk rett inn i en bøffelflokk! Bare 20 meter fra oss! Men med barske Ian skremte han de av gårde med skumle lyder. Og like etterpå så vi to sjiraffer! Den ene superkjempeliten! Så søt!

Like før vi kom fram til plassen med bilen hadde vi en liten snakk og ha-det-bra-seremoni både til Umfolozi og William og meg. Vi tømte også ut vannflaskene våres. Ian sa han alltid gjorde det når han forlot et naturreservat for å si ha det, takk for fine tiden og gi tilbake det han lånte fra naturen.

Ikke lenge etter kom den andre gruppa. Gøy å se andre mennesker igjen og høre om deres opplevelse. Dette er definitivt en tur jeg aldri kommer til å glemme. Det var en utrolig fin erfaring og jeg lærte utrolig mye om meg selv, naturen, menneskets forhold til naturen og vice versa. Jeg lærte hvor viktig det er å leve i relasjon til naturen og hverandre. Jeg kommer virkelig til å savne folka i gruppa, og det er kjempeurettferdig at de skal fortsette turen til the Drakensburg (en fjellkjede litt lenger vest). Det var veldig trist å si ha det til alle. Spesielt kanskje til Ian fordi jeg vet jeg aldri kommer til å snakke med han igjen (de andre kan jeg snakke med på facebook), og han har en helt utrolig fantastisk personlighet. Øynene hans da han sa ha det, og ønskene hans om at jeg skulle leve et godt liv, ta vare på meg selv og de rundt meg og at han hadde troa på at jeg kom til å gjøre det bra fikk meg nesten til å gråte.

Nå sitter jeg i bilen på vei tilbake. Klokka og den teknologiske verdenen er tilbake. Skulle virkelig ønske vi levde uten å bekymre oss om tid. Denne uka har vært så utrolig avslappende og rolig ettersom vi ikke hadde noen tidsfrister og heller ingen tid å forholde oss til, bortsett fra dagslys. Kan kanskje si det har vært den mest avlappende uka i hele mitt liv. Men jeg må si det var litt godt å sitte på en ordentlig do og vaske hendene med såpe! Vaska de tre ganger og vannet var fortsatt brunt, æsj. Men det er ikke så fristende å gå tilbake til stress på skola, selv om jeg ser fram til en varm dusj.

Lørdag

Dårlig natt med lite søvn, våkna flere ganger med vondt i ryggen og kalde tær. Men fikk høre fra de andre at det i alle fall hadde hørtes som om jeg hadde en emosjonell natt ettersom jeg hadde fnist, ledd, sukka og til slutt også grått og sippa, men gjennom natta. Vi hadde igjen en rolig og avslappende morgen, og like før vi gikk videre fikk vi tørka mango og SJOKOLADE! Hurra! Kjempenam!

Vi gikk bare i rundt 30 minutter før vi kom fram til turens siste camp. Der fikk vi servert enda mer mango og vi flata ut i sola for en stund. Planen var at vi skulle ta en liten tur etter formiddagsmat, men det var mer fristende å vasse i elva og spille fotball, turne og wrestle i sanda. Til middag i dag var det tunfisk og pasta! Gjett om det gjorde meg glad! Har ikke spist tunfisk på et halvt år! Etter middag brant vi en type blomst som var surra sammen til en svær dings mens vi satt rundt bålet. Det er veldig vanlig i zulu-kulturen for renselse og samvær. Vi lagde det til en seremoni for at det var siste kvelden og feire alt det fine vi har gjort sammen. Ian fortalte at nå var en stamme, hvor kult er vel ikke det! Det er rart å tenke på at turen snart er over, vi har hatt så mye gøy sammen og har på en måte blitt som en stor familie, til tross for at det var utrolig mange forskjellige personligheter i gruppa. Men det er vel sånn det blir når man er konstant oppi hverandre for en hel uke, og man ikke ser andre mennesker. Også i de omstendighetene vi er er man nødt til å kunne stole 100 % på de andre ettersom man faktisk legger sin egen sikkerhet i de andres hender.

Etter seremonien var det tannpuss og så sovepose. Igjen lå jeg og prata med Tim til langt på natt, og Will slang seg med når nattevakta hans var over. Senere på natta var det tid for min nattevakt. Det var utrolig kaldt og hendene mine klarte ikke helt å bevege seg for å skrive i the journal, så jeg satt for det meste med en varm kopp te i hendene mens jeg hørte på hyener slakte bavianer og brølende løver. Etter hvert kunne jeg også høre musikk, merkelig nok. Trodde først lengselen etter iPoden hadde gjort meg gal, men Georgia kunne også høre musikken, så det var ikke bare meg!

Fredag

Det viste seg om morgenen at teltet til Tony og Bess ikke var vanntett. De var rett og slett gjennombløte og kunne øse ut vannet med en kopp. Må forresten fortelle litt om Tony og Bess forholdet. Bess er 26, Tony er 57 med veldig dårlig hørsel, men de er bestevenner. De er begge helt utrolig geniale og underholdende og er utrolig søte sammen. Veit ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men de er veldig forskjellige samtidlig som de er veldig like, noe som til tider er veldig gøy! Vi bestemte oss for å bli enda en natt på den samme campen og i stedet ta en gårtur, sånn at vi kunne henge ut soveposer, sekker og klær for å tørke i sola. I fjellveggen 20 meter fra oss var det forresten en flokk med bavianer som også ville tørke opp etter stormen. De var utrolig søte der de satt og tørket og klødde hverandre.

Deretter gikk vi en tur. Det startet med opp opp opp på et lite fjell hvor vi hadde formiddagsmat med fantastisk utvikt. Dessverre på grunn av stormen og vind hold alle dyrene seg i skjul, derfor ble det en overraskelse da dagens andre dyreart var en svær løvinne som spaserende forbi! Senere så vi mer sebraer og gnu. På vei ned igjen fra fjellet kjempet vi oss igjen gjennom tusenvis av tornekratt. Tilbake på campen etter en tur i elva hadde vinden ødelagt teltet til Georgia og meg. Så jeg håper virkelig ikke det begynner å regne igjen nå som vi har to telt som ikke funker. Så var det middag og natta. Will, Tim, William og jeg (delvis også Georgia) skravla om alt og ingenting gjennom hele Georgias nattevakt og litt til mens vi observerte stjerneskudd på nattehimmelen. Det er utrolig fint å ligge inni en god og varm sovepose, høre på hylende hyener, skrikende bavianer, brølende løver (og nei, de høres ikke ut som i løvenes konge, utrolig skuffende) og elefanter som brekker trær.

Torsdag

Jeg stod faktisk opp FØR jeg kunne se sola på himmelen i dag! Vi lagde frokost og pakket sammen tingene. Mens vi lata oss i sola før avspark kom det et svart nesehorn til syne på andre siden av elva, og det er det visst nok ikke vanlig at man ser! Senere kom også tre sebraer og en haug impalaer sammen i en svær gruppe. Vi hadde en rolig morgen før vi satte nesa mot neste camp. Var ingen lang gåtur, noe som var fint ettersom det var fryktelig varmt! Ian prata også mer i dag. Han har stort sett vært ganske stille gjennom hele turen, men når han først begynner å prate er det utrolig interessant å lytte! Han har et veldig spennende syn på livet og hvordan man burde leve og ta vare på det. Også hvordan man må ta vare på omgivelsene. Han tilbringer halve året ute på sånne turer som dette, og har gjort det omtrentlig halve livet.

Like før vi kom fram til den nye capen så vi sjiraff! Den var gammel og alene, stakkars, men utrolig søt med hvite ører, svart hals og hvit underkropp. Framme på campen fikk jeg meg turens første ”bad”. Det var rett og slett herlig! Man føler seg ganske dritt etter fire dager svetting i samme klær, og ingen såpe. Vi satte opp teltene for kvelden siden det var fare for regn, men Will, Tim, Georgia og jeg hadde likevel bestemt oss for å sove ute, uansett hva! Likevel, etter en halvtimes godsnakk med skyene begynte det å regne, og vi holdt ikke ut lenge før vi flykta inn. Og det skulle vise seg å være en god avgjørelse, senere hølja regner ned så kopper fløt rundt og tordnet var farlig nære. Men utrolig nok holdt bålet ut hele natta! Jeg fikk høre senere at Will hadde prøvd å skygge for det ved å stå over det og bre ut jakka, ikke tenkte han på at han bare kunne sette på kjelen. Men selv om han flykta inn i teltet for ti minutter da regnet var på sitt verste døde det likevel ikke. Imponerende.

Senere ble jeg vekka opp av William for nattevakt. Det var utrolig lite fristende når jeg fortsatt kunne høre regnet mot teltduken. Men jeg var heldig og bare få minutter etter at jeg kom ut slutta det å regne. Etter rundt en halv time kom Ian og begynte å lage en skummel drikk, og senere våknet også fuglene og andre dyr til live. Etter litt over en time, når skiftet mitt egentlig var over, begynte det å bli lysere, og sola å reise seg, men jeg tenkte jeg kunne la Georgia sove.

Onsdag

Soloppgangen vekka oss nok en gang, og mens vi pakka ned campen hadde vi nydelig utsikt over impalaer, bavianer og kudu som fikk i seg litt vann fra elva. Jeg pakket ned så fort jeg kunne siden jeg tenkte at vi skulle gå langt, men Ian tok seg god tid før vi tassa videre. Da vi forlot campen var det bare fotsporene våres som kunne si at vi hadde vært der, bålet og alt var annet var fjernet. Naturen skifta, det ble mer grønt, og vi så sebra, mer impala, bøffel, krokodille, nesehorn og masse mer. Vi stoppa og hadde en deilig lang formiddagsmat like før vi var framme på neste camp på en svær stein kalt the tortoise rock. Deretter henta vi vann og de som ville fikk en liten ”dusj” (vi ikke kunne gå ut i vannet på grunn av krokodiller). Like etter kom det et nesehorn kjempenære for å drikke på andre siden av elva. Litt av en opplevelse!

Vi hadde koskos til middag, namnam. Det er helt utrolig hvor god maten på turen har vært, til tross for at vi bare har et lite bål og to kjeler. Så ble det å krype ned i soveposen og igjen bli like fasinert av stjernehimmelen som tilbøy mange stjerneskudd. Jeg hadde senere andre nattevakt, og var først ganske irritert over at jeg måtte ut av den herlige varme soveposen (faktisk også ganske komfortabelt å sove på en svær stein), men etter 10 minutter og en kopp kaffe var jeg supervåken og nøt bare mørket, ”stillheten”, the journal (folk skriver ned eller tenger alt de føler for mens de sitter nattevakt), te og kaffe og lydene fra dyrene rundt. Jeg hadde veldig lite lyst til å vekke opp Georgia for å ta over, men jeg tror kanskje Ian setter pris på at jeg er litt uthvilt. Så jeg krøp tilbake i soveposen, nøt stjernene, lyttet til krokodillene som plasket i vannet og kranglende fugler, skrikene bavianer og kvister som brekker. Utrolig nydelig, dette er virkelig Afrika!