lørdag 31. juli 2010

Lørdag

Dårlig natt med lite søvn, våkna flere ganger med vondt i ryggen og kalde tær. Men fikk høre fra de andre at det i alle fall hadde hørtes som om jeg hadde en emosjonell natt ettersom jeg hadde fnist, ledd, sukka og til slutt også grått og sippa, men gjennom natta. Vi hadde igjen en rolig og avslappende morgen, og like før vi gikk videre fikk vi tørka mango og SJOKOLADE! Hurra! Kjempenam!

Vi gikk bare i rundt 30 minutter før vi kom fram til turens siste camp. Der fikk vi servert enda mer mango og vi flata ut i sola for en stund. Planen var at vi skulle ta en liten tur etter formiddagsmat, men det var mer fristende å vasse i elva og spille fotball, turne og wrestle i sanda. Til middag i dag var det tunfisk og pasta! Gjett om det gjorde meg glad! Har ikke spist tunfisk på et halvt år! Etter middag brant vi en type blomst som var surra sammen til en svær dings mens vi satt rundt bålet. Det er veldig vanlig i zulu-kulturen for renselse og samvær. Vi lagde det til en seremoni for at det var siste kvelden og feire alt det fine vi har gjort sammen. Ian fortalte at nå var en stamme, hvor kult er vel ikke det! Det er rart å tenke på at turen snart er over, vi har hatt så mye gøy sammen og har på en måte blitt som en stor familie, til tross for at det var utrolig mange forskjellige personligheter i gruppa. Men det er vel sånn det blir når man er konstant oppi hverandre for en hel uke, og man ikke ser andre mennesker. Også i de omstendighetene vi er er man nødt til å kunne stole 100 % på de andre ettersom man faktisk legger sin egen sikkerhet i de andres hender.

Etter seremonien var det tannpuss og så sovepose. Igjen lå jeg og prata med Tim til langt på natt, og Will slang seg med når nattevakta hans var over. Senere på natta var det tid for min nattevakt. Det var utrolig kaldt og hendene mine klarte ikke helt å bevege seg for å skrive i the journal, så jeg satt for det meste med en varm kopp te i hendene mens jeg hørte på hyener slakte bavianer og brølende løver. Etter hvert kunne jeg også høre musikk, merkelig nok. Trodde først lengselen etter iPoden hadde gjort meg gal, men Georgia kunne også høre musikken, så det var ikke bare meg!

Ingen kommentarer: